Det inngår også i avtalen selskapene gjør med staten, når de får tillatelsen til å utvinne ressursene. 78 prosent av regningen dekkes av felleskapet. Det gir også mening for de fleste, for 78 prosent av inntektene feltene har produsert, tilfaller felleskapet.

Feltene som i denne perioden fjernes, har skapt enorme verdier for både staten og selskapene. De har gjort sitt for at Oljefondet disponerer verdier for over 18 000 000 000 000 norske kroner. Det skulle bare mangle at man rydder opp etter seg. Det gjelder både staten og de ulike selskapene som vi har gitt tilliten å utvinne disse enorme verdiene.

Ryddejobben og kostnadene vil ventelig øke i omfang fra 2030 og utover, ifølge NRK. De viser til at SINTEF opererer med inntil 800 milliarder kroner, og det er bare til plugging av brønner frem til 2050. Sikring av brønner mot lekkasjer er nemlig den største enkeltutgiften i ryddearbeidet. Enorme utgifter. Men det er helt greit for de fleste. For verdiene som er skapt er så mye, mye større. Rett skal være rett. Selvfølgelig må man rydde opp etter seg! Alle forstår jo det.

Med dette som bakteppe, blir behandlingen av oljepionerene svært underlig. For da har vi plutselig så dårlig råd. Om noen får oppreisning for tapt helse, vil jo det kunne skape presedens, må vite. Da må kanskje også andre grupper som har opplevd urett få oppreisning. Da gjelder plutselig ikke prinsippet om at dem som tjener på utvinningen må rydde opp etter seg, og betale for det. Tilbake sitter oljepionerene. Med ødelagt helse. Den tiden de har igjen. Alt for mange har allerede gått ut av tiden, så altfor tidlig.

Tilbake sitter vi andre.

Velferdssamfunnet.

Med oljerikdommen.

Men også med skammen.